Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Synspunkt:

Idiotiens paradis

Idiotiens paradis

Årets deltakere i Paradise hotel. Foto: TV3

Jeg hater virkelig å være en gledesdreper.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.04.2016 kl 17:41

Jeg hater virkelig å være en gledesdreper.

Jeg hater det oppriktig, fordi jeg elsker å være en av de som ikke bryr seg om hva andre synes i det hele tatt.

Nå er det sikkert ingen som legger så voldsomt mye vekt på den gleden jeg skal kvele i dag heller, men jeg klarer ikke la vær.

Det er kanskje ikke det største problemet i verden at lar seg underholde av andre. Når det kommer til underholdning, er dette ekstremsport uten like.

Jeg har gjennom omstendigheter havnet i den situasjon at jeg har begynt å se på Paradise Hotel. Det er et program jeg aldri har sett før, til tross for at det har samlet folk til skjermen i hele åtte sesonger.

I beste sendetid, får vi se kremen av frisk norsk ungdom som vier sitt liv til den hellige treenighet av søppel-TV.

Sløving, konspirering og puling. Og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Forskjellen fra da dette begynte å gå på skjermen i 2009, er at spillereglene nå er gitt.

Det er ikke lenger noen form for spenning i hva som skal skje, det handler bare om når og hvem som gjør det på den mest sinnsyke måten.

Det er kanskje ikke noen vits å dra dere inn i plottet og karakterene i årets utgave, men de som sitter og plukker ut de som skal være med i dette programmet, de MÅ ha en av de morsomste jobbene i landet.

Tenk deg å sitte dag ut og dag inn mens du leter etter de som enten er mest gale, paranoide og samtidig steinharde å drikke?

Eller helst alle delene på en gang?

Det var en kommentator som sa for flere år siden da han hørte at det var 5000 søkere for å bli med på Paradise Hotel fra Norge.

- Jeg ante ikke det var så mange dørvakter og glamourmodeller i dette landet.

Jeg lo av det da, og ler enda mer i dag.

Det er sjelden enkelt å føle seg overlegen i intellektet når man ser på det lille samfunnet med bar og eget basseng på TV.

De sier mye dumt, de gjør enda mer dumt, og jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det er å være nærmeste pårørende til deltakerne i Paradise Hotel.

Hadde jeg vært far, bror eller sønn av noen som var med i dette, ville det ikke være mer igjen av putene i sofaen.

De ville vært spist opp lenge før den første uka var unnagjort.

Uansett, så innser jeg at det ikke er deltakernes feil at det er blitt sånn. De er som soldatene i krigen, de gjør bare som de får beskjed om og det som er forventet av dem.

Ja, de gjør nærmest sin plikt.

Det er nemlig min feil at de er der.

Min og alle de andre som måtte sette seg ned for å la seg forlyste i det mest hedonistiske programmet på TV siden Caligula tok festene helt ut i et feberhett Roma.

Vi burde egentlig skjemmes litt. Det er faktisk så smertefullt å innse at intellektuell underholdning er noe som bare er forbeholdt de ytterst kjedelige tørrpinnene i samfunnet.

Men jeg skal ta mottoet til mannen med den (selvsagt) enorme manndommen - Alexander «Lekka» Strand - gjorde til sitt eget i en av episodene.

- Jeg elsker å være festens standpunkt.

Enig med deg Lekka, hvem i all verden ville ikke like å være det?

Annonse
Annonse

Siste nytt i Synspunkt

Matens mektige måned

Desember det er liksom smaken og matens måned. Og ikke minst kanskje den måneden med flest tradisjoner.

Det gror som bare det!

Det kryr av gode idrettsutøvere i lille Indre Salten.

Må ha det - bare må ha det

Det er lett å la seg påvirke av tilbudsplakatene i butikken. Og kanskje spesielt om man er på nye steder.

Så redde for å skille oss ut

Vi mennesker er flokkdyr. Det er det ingen tvil om, og vi blir syke om vi blir sittende alene å se i veggen.

Gi Newton-rommet ro

Newton-rommet har sin plass og sin verdi.

Det store valget

Det er ikke enkelt å bestemme seg for hva man skal bli «når man blir stor».

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!