Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Synspunkt

Fordommer
og flammer

Fordommer <br/>og flammer

 

Noen der ute bør virkelig skamme seg.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
04.11.2014 kl 12:38

Jeg hører ofte sirener i min hverdag. Det skjer nok ikke like mye som i storbyer, men det er noe med den lyden som vekker noe i meg.

Noe som jeg tror journalistjobben har innprentet i meg.


Mange vil kanskje kalle det morbid, siden det svært sjelden er noe hyggelig forbundet med lyden av et utrykningskjøretøy som vil komme fort fram.


Jeg velger å kalle det for nysgjerrighet, fordi det har blitt jobben min å være det. Nysgjerrig på dine vegne.



Derfor våknet noe i meg da jeg hørte den flerstemte ulingen i nabolaget ettermiddagen tirsdag 21. oktober.


Jeg lå og sov middag, og døste trygt under pleddet. Det tok noen sekunder før øynene ble slått helt opp, og jeg skjønte noe stort var i gjære.

Det eneste jeg har varsel på fra Twitter er Salten brann og politiet. Et halvt minutt etter at sirenene lød, pep det to ganger i mobilen.



«Firemannsbolig overtent på Fauske. Nødetatene er på vei».



Twitter tvinger deg til å være kort og konsis. Men dette overlot mange scenarier til fantasien. Det bor mye folk i en slik bolig. Det blåste voldsomt og var knusktørt ute.


Dette kunne gå fryktelig galt.


Jeg var ikke journalisten på vakt denne ettermiddagen, så jeg fikk følge dramaet akkurat som alle andre. Gjennom media.

Bildene og filmklippene på nett viste at det var akkurat så ille som jeg hadde fryktet. Flammehavet som ble fanget på film var så omfattende at det var vanskelig å fatte hvordan de 15 menneskene som oppholdt seg i huset kom seg levende ut.



Men da jeg fikk høre det var flyktningeboligen i Myrveien som hadde brent, fikk jeg ekstra vondt i magen.



Jeg håpte alt jeg kunne på at vi kunne la dette være akkurat det det var. En stor tragedie for de som hadde mistet alt fra før.

Dessverre var det en drøm som var for god til å være sann.


Lenge før brannmannskapene hadde fått kontroll over flammene begynte hatefulle ytringer å spre seg på internett.

Folk jeg anser som tenkende, medfølende mennesker, vred ut av seg noen av de mest sjokkerende og kvalmende uttalelsene jeg kan tenke meg.



De ble spøkt med alt fra at de sikkert brant bål på stuegulvet, til at de forferdelige innvandrerne ikke fortjente bedre.



Kunne vi skrevet sånt om det var naboens hus som lå i ruiner? Ville du skrevet at kona til en kjenning var så elendig til å lage mat at hun var en fare for alle rundt seg?

At det sikkert var hjemmebrentapparatet i kjelleren som hadde sendt alt de eide til himmels?

Det er vanskelig å forstå at noen er i stand til å kringkaste slike ting mens de rykende restene av noens liv fremdeles ligger og ulmer.



Men det som er absolutt hinsides min fatteevne, er at de menneskene (for tro det eller ei, vi snakker om mennesker her) jeg traff dagen etter, de smilte til meg.

Jeg aner ikke hva de har gjennomgått på sin vei til Fauske. Men det er en grunn til at de får bli her, og den kommer ikke uten en smertefull reise.



De kunne fortelle at det viktigste var at de var i live, og at de var så glade for at så mange brydde seg om dem her.

Jeg følte meg skamfull på vegne av Fauske. På vegne av noen få individer som viste holdninger som gjenspeiler et fremmedhat jeg ikke vil identifiseres med.


Det eneste som kunne rettet det opp, var det som faktisk skjedde.

Fauske ga som de aldri før har gitt.


De ga klær, sko, leker og andre ting i så stor skala at kommunen måtte si stopp til slutt.


Det fauskefolk viste da, var en nestekjærlighet som heldigvis tar livet av de hatefulle holdningene til selv den mest innbitte idiot av en rasist.



Det er de førstnevnte som er i flertall.


Hvis dere andre har et snev av skamvett, bør dere se dere selv hardt i speilet, og takke hva enn dere måtte tro på for at dere fikk vokse opp i Norge.

Nøkkelord

Annonse
Annonse

Siste nytt i Synspunkt

Det gror som bare det!

Det kryr av gode idrettsutøvere i lille Indre Salten.

Må ha det - bare må ha det

Det er lett å la seg påvirke av tilbudsplakatene i butikken. Og kanskje spesielt om man er på nye steder.

Så redde for å skille oss ut

Vi mennesker er flokkdyr. Det er det ingen tvil om, og vi blir syke om vi blir sittende alene å se i veggen.

Gi Newton-rommet ro

Newton-rommet har sin plass og sin verdi.

Det store valget

Det er ikke enkelt å bestemme seg for hva man skal bli «når man blir stor».

Glede trumfer alt

I debatten om topping av lag eller publisering av tabeller i barnefotballen må vi ikke glemme det aller viktigste.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!