For nokså mange år siden bodde jeg en periode i Finnmark. Nærmere bestemt i Kjøllefjord. Arbeid som fisker var nok årsaken til at jeg havnet så langt nord i landet.
Etter hvert som jeg ble mer etablert, ble det også både bil og kjæreste. Bilen var en rød folkevogn. Litt fiksing på motor, ny lakk, så var egentlig livet perfekt. Bildillaen satt som den skulle, og det ble mye kjøring.
Mine to søsken kom på besøk, og det ble mange fine turer.
Sommeren 1976 var virkelig fin i Kjøllefjord. Spesielt var det at det ikke regnet på flere uker. Så da, når regnet kom, høljet det ned i store mengder.
Akkurat den kvelden regnet kom, skulle vi på kino. Siden vi hadde leilighet nede på kaia, skulle vi dit for å hente penger.
Jeg svingte nedover kaia, og holdt ganske liten fart. Jeg hadde nok en anelse om at kaia var glatt på grunn av regnet. Det var bare så mye, mye glattere en jeg trodde.
Da jeg skulle stoppe noen meter fra kaikanten, var som om bremsene ikke virket i det hele tatt, og bilen skled sakte ut mot kaikanten.
Da jeg så kanten, og at fenderlista var borte, skjønte jeg at i hvert fall forhjulene ville gå utenfor kaia. Og det gjorde de. Folkevogna, som er helt flat under, skled sakte utover kanten og stoppet i vippebalanse.
Sakte bikket den forover, og tankene raste gjennom hodet mitt om hva som ventet.
Jeg så for meg at vi traff vannet etter rotasjonen, og bilen ville synke oppned i havet. Jeg tenkte på de to som satt bak, og hvordan jeg skulle få dem ut.
Etter hvert som bilen bikket forover, begynte den å gli på kaikanten, og ingenting kunne stoppe fatale ferden. Overraskelsen ble imidlertid enda større da bilen hadde bikket så langt forover at vi så ned.
Under oss så vi hekken på ei fiskeskøyte, og der havnet vi med et kraftig smell. Rett på en juksamaskin med fronten først, så plastflisene fløy i alle retninger.
Bakenden på folkevogna hang på fenderstokken et stykke nede på kaia. Etter eksosrørene. Siden det var full fjære ble nok fallet fra kaia og ned over tre meter, men ingen hadde fått noen skader.
Min første tanke var å få alle ut. Skøyta lå på stram line, og vi ante ikke hvor godt bilen hang på tverrstokken bak. Faren var at hvis den for utfor med bakenden, ville vi havne i sjøen mellom skøyta og kaia. En etter en fikk jeg alle ut, og til sist klatret jeg rolig ut og betraktet situasjonen.
Det var et underlig skue. Bakenden et stykke opp i kaia, og fronten nede i en båt.
Selvfølgelig gikk ikke dette upåaktet hen, og snart var det ganske mange skuelystne på kaia. Også lensmannen. Han var mest interessert i dekkmønsteret, men fant visst fort ut at det var ok.
At det var mange skuelystne, enset jag knapt. Mine tanker dreide seg utelukkende om, - hvordan får man en folkevogn opp fra hekken på ei skøyte. Og, ikke minst at det begynte å flø.
Etter hvert som floa kom ville båten sige ut fra kaia, og bilen ville utvilsomt havne under kaia.
Nå var det ingen til å miste. I rekordfart fant vi noen kraftige planker som vi stakk under folkevogna, fra hekken og inn under kaia. Så stabiliserte vi bil mot båt med tau i flere retninger, slik at bilen ikke skulle velte sidelengs.
Det var nok i siste liten, for like etter skled eksosrørene av stokken, og bilen hvilte på plankene.
Dette gav oss en liten tenkepause, og snart ble en større båt med kran kontaktet. Skipperen sa seg villig til å heise folkevogna opp på kaia, og skulle komme så fort han kunne.
Fra da gikk egentlig det meste greit. Bilen ble heist på kaia, og hadde ikke fått en skramme.
Verre var det med juksamaskinen. Etter en god dialog med eieren ble vi enige om at han skulle ta det på sin forsikring. Tenker de skulle bli noe forundret over skademeldingen.
Juksamaskin på hekken, påkjørt at folkevogn.
Selvfølgelig ble dette det store samtaleemne i bygda, i mange dager etterpå. Som om ikke det var nok, fikk jeg også en pris for stuntet.
På forsiden av VG. Årets feilparkering.
