Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Ukens spaltist

Den Store Samtalen

Den Store Samtalen

Eirin Furre Moan fra Fauske, født i 1977, er ny spaltist i Saltenposten. Hun jobber ved lærerutdanningen ved Nord Universitet, underviser og forsker. Bor på gård i Kvitblik, er gift og har fire barn.

Vår spaltist Eirin Furre Moan forteller om da hun tok mot til seg og snakket med poden om forplantning. Vil du vite hvordan det endte? Artikkelen er åpen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
30.10.2016 kl 23:10

Det er vinterferie. Eldstemann er inne i sitt andre skoleår, og lillesøstera på fem nekter plent å gå i barnehagen når broren har fri. Ellers er det U-R-E-T-T-F-E-R-D-I-G. Det spiller ingen rolle om de yngre tvillingbrødrene er i barnehagen. Det teller ikke. Så det så.

Derfor sitter de to eldste ungene og jeg utfor stallen i en snøskavl. Kvalitetstid på reinskinn.

En av hoppene i flokken, Villemo, har vært på vellykket kjærestebesøk og er drektig. Siden vi bor på landet, så er ingen av ungene helt fremmed for forplantningslæren. De har sett oksen i aksjon og vet hvordan kalvene lages.

Mammaen har sågar også investert i Trond-Viggo Torgersens ikoniske «Kroppen».

Med en betingelsesløs kjærlighet for bøker, så er nemlig mammaen tilhenger av å ta opp viktige tema gjennom litteraturen. Her kan vi låne erfaringer. Ufarliggjøre. Lære. Le. Leve.

Av og til funker det superb, andre ganger faller mammaens forsøk på steingrunn. Boka til Torgersen har ikke vært noen suksess, og har fått seg noen karameller i steinura. Dette betyr at mammaen må ta seg av «Den Store Samtalen» selv. Uten støttekontakt.

Foran bålet ved stallen kommer den gylne muligheten. Hoppa som er drektig har jo visselig gjort «you know what» med et mannlig motstykke av arten. Eldstemann er nysgjerrig, og pedagogen bretter opp ermene.

Her har vi et yndet «teachable moment» hvor ungene er motivert for ny viten. Gull! Jeg går i gang med biologileksjonen, og tar i bruk begreper som «tisselur», «rumpe» og «frøplanting» uten blygsel.

Budskapet går inn, og jeg kjenner at jeg blir rakere i ryggen. High five til mamma! Bring it on! Dette var da slett ikke så vanskelig!

Eldstemann begynner å vie sin oppmerksomhet til forplantningsstillingen. Jeg kjenner at overmotet fra tidligere avtar en liten grad, men mestrer fremdeles å holde ryggen relativt rak i det jeg svarer at joda, det stemmer nok at hingsten har plantet frøet i Villemo nettopp ved å bestige henne, eh... bakfra.

Sønnen min bruker noen sekunder til å prosessere informasjonen med alvorlig mine. Kanskje ikke noen reinspikka biologilærer, nei, men det virker som om poden suger til seg hvert ord. Poeng til mamma.

Plutselig sprekker den alvorlige minen i et stort smil og eldstemann utbryter: «Mamma, ka tru hvis han pappa sku ha gjort det der med dæ!» Han klasker seg på lårene og skratter så hjertelig at den lille kroppen rister. Lenge.

Helt til han oppdager at mora ikke ler like høyt. Ny mine. På kanten til panikkslagen. Det nye virkelighetsbildet synker inn, og jeg kan formelig se filmen som utspiller seg i tanken hans; mammaen i rollen som Villemo og pappaen som hingsten.

«Åh, faen!», tenker jeg panisk, vassende i smadret uskyldighet opp til knes. Det er uansett for seint å pynte på sannheten. Poden skjønner nemlig at tanken ikke er utenkelig. Mammaen rødmer. Ærlighet varer lengst, tenker jeg i det jeg trekker pusten og begynner: «Det har sæ faktisk sånn at...»

En hånd i været fra poden. Time out. «Det går bra, mamma, men æ veit ikke om æ vil hør meir nu!»

Mammaen nikker. God idé å få summet seg litt. Til en annen dag. Kanskje til og med noen år, tenker undertegnede som sågar i et litt svart øyeblikk er innom tanken om at internett kanskje ikke er en så ille seksualveileder.

Der er i alle fall ikke mamma og pappa. Det er en god ting.

Jeg dytter ivrig hver sin «Kvikklunsj» til ungene. Fredsgave. Jeg møter blikket til eldstemann og ser at min noe desperate strategi fungerer. Vi klarer å ha blikkontakt. Det kan virke som om ungene ikke er uopprettelig traumatisert som først fryktet, og i lettelsens rus tar latterkrampa meg.

Ungene ler med. Vi er over kneika, og jeg kjenner at dette er noe vi kan prate mer om allerede i morgen. Eller i alle fall i neste uke.

Akkurat i det latterkulene stilner av, melder femåringen seg ubeskjedent inn i den avsluttede debatten. «Men mamma, da tvillingan bei planta inni magen din. - Va det da TO tisselura som...»

En hånd i været. Min.

Annonse
Annonse

Siste nytt i Synspunkt

Matens mektige måned

Desember det er liksom smaken og matens måned. Og ikke minst kanskje den måneden med flest tradisjoner.

Det gror som bare det!

Det kryr av gode idrettsutøvere i lille Indre Salten.

Må ha det - bare må ha det

Det er lett å la seg påvirke av tilbudsplakatene i butikken. Og kanskje spesielt om man er på nye steder.

Så redde for å skille oss ut

Vi mennesker er flokkdyr. Det er det ingen tvil om, og vi blir syke om vi blir sittende alene å se i veggen.

Gi Newton-rommet ro

Newton-rommet har sin plass og sin verdi.

Det store valget

Det er ikke enkelt å bestemme seg for hva man skal bli «når man blir stor».

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!