Det er en faktor jeg aldri vil la bestemme i livet mitt. Nemlig trynefaktoren.
Noe av det jeg er mest takknemlig for å kunne ta med meg fra oppveksten, er at vi aldri snakket nedsettende om andre mennesker. I hvert fall ikke ut fra hvor god råd de hadde, hvordan de kledte seg, eller hvilken status de hadde.
Jeg tror jeg kommer fra et inkluderende hjem.
Det er jeg fryktelig stolt over. Det er det aller, aller viktigste jeg bærer med meg; at jeg er opplært til å forstå at alle mennesker, inkludert meg selv, har en verdi som ikke kan måles. Det finnes ikke noen som er bedre en andre. Vi er bare ulike.
Det har gjort meg veldig nysgjerrig på mennesker rundt meg. Jeg elsker å bli kjent med nye folk, alle slags folk.
Derfor blir jeg også veldig preget når jeg ser hvordan man ofte lar førsteinntrykket bestemme, i møtet med andre mennesker. Noe som kommer veldig tydelig fram i en kampanje foretatt av Unicef nylig.
Ei seks år gammel jente blir kledt og sminket på to forskjellige måter og skal vandre rundt på gata og blant kafegjestene på et kjøpesenter.
Den første versjonen av henne, hvor hun gir inntrykk av å være et velstående barn kledt i pene klær, får mange til å stoppe opp og spørre om hun trenger hjelp, eller om hun har mistet foreldrene.
Etterpå blir hun sminket og kledt som et fattig gatebarn. Det ender med at produksjonsteamet bare må avbryte eksperimentet. Mot slutten av filmingen begynnner jenta, som heter Anano, å gråte så hun hikster.
Hun blir oversett, jagd unna og snakket stygt til.
Kampanjen gir et lite innsyn i hvordan gatebarn faktisk blir behandlet. Hvordan folk uten å tenke seg om behandler disse barna dårligere enn andre. Kanskje ikke av ondskap, men av instinkt.
Unicef anslår at det er rundt 100 millioner barn som lever som gatebarn. Det er mer enn 16 ganger Norges befolkning.
Det er til å strigråte av. Men det hjelper jo fint lite.
40 millioner av disse finnes i Latin-Amerika, 25 - 30 millioner i Asia, 10 millioner i Afrika og resten finnes i den rike delen av verden. Hoveddelen av alle gatebarn er gutter. Barn som har havnet på gata, er der på grunn av fattigdom og manglende muligheter hjemme. Mange har også rømt fra institusjoner.
For noen gatebarn er livet på gata en flukt fra familien, som er gått i oppløsning, eller en flukt fra vold eller seksuelt misbruk i hjemmet.
Gatebarna er ofte fratatt retten til mat, legehjelp og skolegang. Uten undervisning har barna bare små muligheter til å komme videre i livet. Mange voksne hater disse barna, fordi de syns de er i veien og til besvær.
Svært ofte er gatebarn ofre for voksnes misbruk og utnyttelse. Det kan skje på gata, men det kan også skje når de havner i fengsel. Hvert år blir mer enn en million barn sendt i fengsel, ofte uten rettergang, og i strid med barnekonvensjonen.
Gatebarn forekommer heldigvis svært sjeldent her i landet. Men det betyr ikke at vi kan puste ut og slappe av.
Flere hjelpeorganisasjoner, blant annet Unicef jobber med å hjelpe barn på gata. De støtter sentre hvor barn kan få mat, medisiner, husly og utdannelse. De går også i forhandlinger med land for at de skal overholde barnekonvensjonen.
Hundre millioner. Det er skummelt mange. Tenk hvis bare noen få av dem kunne få en ny sjanse.
Eller helst alle. Men ett sted må vi begynne.
