Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

På kanten

Driving on the edge

Driving on the edge

NERVEPIRRENDE TUR. De nye elbilene har lengre rekkevidde, men det nytter jo ikke dersom man ikke har ladet batteriet nok... Arkivfoto: Espen Johansen

En tur til Kjerringøy ble en tur med mer spenning enn godt var.

Tekst:

Publisert:

Det var desember, minusgrader og lørdagsmorgen. Fire personer satt stappet inn i en elektrisk bil på vei til Kjerringøy.

Varmeapparatet stod på for å holde tærne frostfrie og duggen borte fra bilrutene.

- Hvor mange kilometer er det egentlig igjen dit vi skal, spurte sjåføren med ett.

Jeg sjekket gulesider på mobilen, og fant ut omtrent hvor langt det var dit.

Sjåføren ble en smule bekymret da han tittet på dashbordet. Der lyste tallet som viste hvor mange kilometer man kunne kjøre før bilen måtte lades igjen.

Det var nemlig med få kilometers margin det samme tallet jeg hadde sagt.

Det var ikke det at bilen ikke hadde rekkevidde til å kjøre helt til veis ende på Kjerringøy på én lading, men når bilen ikke var fulladet ved avgang, så nytter det ikke å skryte av rekkevidden aldri så mye.

At varmeapparatet stod innstilt på over 25 plussgrader var jo også med på å dra en del strøm, så det ble moderert straks.

Vi kom til ferga, og konfererte litt med de andre i reisefølget. Noen trodde at vi skulle klare det akkurat, men det var også en del skepsis til om vi kom til å nå målet.

Det å få motorstopp midt på veien langt fra folk fristet ikke, og vi planla derfor å holde utkikk etter mulige «ladestasjoner» dersom kilometertallet sank kraftigere enn først antatt.

Skulle vi ikke nå fram, måtte vi stoppe hos noen vi kunne få låne strøm hos. Så fikk heller de med vanlige biler komme og hente oss.

Vi forlot fergeleiet i Misten med nytt mot, men etter hvert som kilometertallet sank faretruende, ble sjåføren mer og mer nervøs.

Lettere foroverbøyd med en stadig mer anstrengt kjørestil virket det som om han trodde det hjalp å sette opp farten.

Det så lenge ut til at vi skulle klare å komme helt fram dit vi skulle, men samtidig ville vi ikke ta sjansen på å få motorstopp. Gulesider-kartet ble studert, og vi fant noe som så ut som hus et stykke forbi Eidet.

Det ble mer og mer øde rundt oss. Følelsen av å være alene i verden og ganske så hjelpeløse ble sterkere og sterkere.

- Bare vi kommer rundt noen svinger nå, så skal det være noen bygninger på nedsiden av veien, sa jeg.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men den lille rekka med naust uten tilkoblet strøm var ikke helt det jeg hadde håpet på.

Idet vi innså at vi ikke kom til å finne noen privat «nødladestasjon» før vi kom helt fram, så vi en bakke tårne seg opp foran oss.

Kilometertallet på dashbordet var borte. I stedet blinket det bare en streng beskjed der om at bilen trengte mer strøm.

Vi nærmet oss en utkjørsel, og med ett begynte bilen å oppføre seg rart. Et skilpadde-symbol kom fram på dashbordet, og bilen hadde på eget initiativ giret ned til - nettopp skilpaddefart.

På ren autopilot svingte vi inn på utkjørselen, og ble i samme nå passert av en av de andre bilene i følget.

Nå kunne vi se helt til Tårnvik - målet for turen. Så nært, men akk så fjernt...

Vi valgte å satse, og kjørte videre. Over bakketoppen bar det, og i nedoverbakken etterpå håpet vi at batteriet ladet så godt som overhodet mulig.

De siste hundre meterne satt vi som på nåler, spent på om vi kom til å klare det eller ikke.

Å flytte en elbil som er tom for strøm er ikke bare bare, etter det vi hadde hørt.

Sakte men sikkert sneglet vi oss avgårde. Det var nesten så vi kunne høre heiaropene fra de andre på motsatt side av bukta.

Lettet svingte vi inn på parkeringsplassen, men DER var det også bom stopp. Midt på plassen, som et grelt eksempel på elendig parkering fant bilen det for godt å takke for turen.

Ladekablene ble straks funnet fram, og da det var klart for hjemtur var batteriet smekkfullt av strøm.

Man lærer så lenge man lever. Eller lader.

Nøkkelord

Annonse
Annonse

Siste nytt i Kultur

Til fylkesfinalen i UKM

Hanne Engan sang sin egen sang «Åpne dæ», og gikk videre til fylkesfinalen i UKM fra Fauske.

Returnerer til Sulis med Lofotsheriffen

De siste 30 årene har de to markert seg innen norsk countrymusikk. Nå har de slått stemmene sammen og lansert plate.

70 innslag klare til UKM

I kveld braker det løs på Fauske kino, hvor unge talenter skal få vise seg fram under årets kulturmønstring.

 
UKM live fra Fauske

Klokken 18 startet Ung Kultur Møtes (UKM) i Fauske kino. Nå er livesendingen slutt, men du kan se de forskjellige deltagerne på UKM-TV.

Kino, skitur og utemat

I slutten av mars blir det ny friluftsfestival på Strøksnes med flere nye aktiviteter.

Ga seg hen til publikum

En utadvent Sivert Høyem ba selv om å få spille et kvarter ekstra for et svært mottakelig Blåfrost-publikum.

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!